Vorontsovpalasset (ukrainsk: Воронцовський палац; russisk: Воронцовский дворец) er et stort palass bygd mellom 1830 og 1848 i Alupka ved Svartehavet, sør på Krimhalvøya i Ukraina.
Det ble bygd etter inspirasjon fra tegninger av den engelske arkitekt Edward Blore og hans assistent William Hunt, som personlig sommerresidens for prins Vorontsov, marskalk av det russiske rike, som var blitt berømt under napoleonskrigene og deretter var blitt guvernør for Ny-Russland og Bessarabia, og var blitt meget rik. Palasset kostet ham ni millioner sølvrubler.
Palasskomplekset er en hybrid av en rekke arkitektoniske stilretninger, men aldri helt troast mot noen av dem. Blant de stilelementene som det er inspirert av er Scottish Baronial, Moorish Revival og nygotikk.
Fra 1824 til 1851 anla den tyske landskapsarkitekt Karl Keebach Antonovitsj (1799-1851) en park her med mer enn 200 forskjellige plantearter.
Palasset ble besøkt av mane medlemmer av det rusiske keiserrikes overklasse; mange av dem var svært velstående adelige som ble så betatt av palasset at de selv ble ansporet til å bygge egne sommerresidenser ved svartehavskysten. Slik oppstod det i løpet av resten av tsartiden stadig flere sommerpalasser og herskapshus langs Krimshalvøyas sørkyst. Også tsarfamilien bygde sommerpalass i nærheten. En rekke av Russlands ledende forfattere, diktere og malere skaffet seg også - vesentlig mer beskjedne - datsjaer i området.
Vorontsovpalasset forble i slektens eie frem til oktoberrevolusjonen i 1917.
I 1921 ble palasset gjort til museum. I sovjettiden ble det forsøksvis kalt Alupkapalasset, for å unngå unngå det høyadelige Vorontsov-navnet, men dette slo ikke igjennom. Det ble plyndret under den tyske okkupasjon fra 1941 til 1944, men eksteriøret ble ikke skadet. Under Jaltakonferansen var Winston Churchill og den britiske forhandlingsdelegasjon innlosjert her. .
Museet ble gjenåpnet i 1956. En rekke sovjetiske og russiske filmer har gjort bruk av palasset.
