Teotihuacán var den største byen i Amerika før den europeiske erobringen, og navnet brukes også som betegnelse for den høykulturen som sprang ut fra denne byen, og som dominerte det meste av Mesoamerika.
Ruinene av byen befinner seg i kommunen San Juan Teotihuacán, som hadde ca. 45 000 innbyggere i 2000, i delstaten México, ca. 45 kilometer nordøst for Mexico by. Noen av de ytterste forstedene i millionbyen når helt ut mot denne kommunen. Kommunen er med i storbyområdet ZMCM.
Navnet Teotihuacán var sannsynligvis ikke det navnet innbyggerne selv brukte om sin by, navnet ble gitt av aztekerne som kom til området mye senere. Det egentlige navnet kan tolkes til å bety «stedet for de dyrebare ofringene» utfra billedskriften på friser etc. i Teotihuacán, men hvordan dette ble sagt på deres språk forblir ukjent.
På spansk staves det Teotihuacán, på nahuatl som navnet kommer fra, skrives Teotiwakan, med trykk på 'wa-stavelsen. Dette navnet betyr «stedet der mennesker ble guder»
Teotihuacán var i sin storhetstid en multietnisk by, med egne bydeler for zapotekere, mixtekere, mayaer og folk som snakket nahuatl.
Teotihuacán oppsto rundt 300 f.Kr., og solpyramiden ble bygd ca. 150 f.Kr. Byen hadde sin storhetstid mellom ca. 150e.Kr og 450e.Kr, da den var en hovedstad i et vidstrakt rike med kulturinnflytelse ut over hele Mesoamerika. Byen hadde en utbredelse på ca. 30 km², og hadde mellom 150.000 og 200.000 innbyggere. Grunnlaget for rikdommen var forekomsten av obsidian, en steinsort som ble brukt til redskaper, og derfor kunne byen handle med hele Mesoamerika.
Byens brede hovedgate, kalt «De dødes aveny» (et navn oversatt fra nahuatl Miccaohtli, det egentlige navnet er tapt), er fremdeles omgitt av imponerende byggverk. Den største pyramiden er solpyramiden, den nest største pyramiden i Amerika, den nest største er Månepyramiden. Quetzalcóatls tempel og en rekke andre templer og palasser ligger også langs denne gata.
Solpyramiden var egentlig viet til regnguden Tlaloc, og var bygd over en grotte, sannsynligvis en hellig grotte. Utstyr og rikdommer i graven har senere blitt stjålet, muligvis allerede før den spanske erobringen. Månepyramiden var viet til Tlalocs kone Chalchihuitlicue, gudinne for innsjøer og elver, og var også et viktig gravsted for eliten i Teotihuacán.
Dessverre kjenner vi ikke til noen egentlige skriftlige manuskripter fra Teotihuacán. I mayatekster refereres det imidlertid av og til til byen, og det beskrives blant annet giftermål mellom Teotihuacáns overklasse og lokale herskere i Maya-området, som strakte seg helt til Honduras. Maya-hieroglyfene nevner også en person de kaller spydkasterugla, som synes å være hersker over Teotihuacán. Han hersket i over 60 år, og påtvang slektningene sine som konger i Tikal og Uaxactun i Guatemala. Det meste vi vet om Teotihuacán kan leses ut av murmalerier og friser som finnes eller fantes på stedet.
Tidligere antok man at byen en gang på 6-700-tallet ble plyndret og brent av inntrengere, muligvis toltekerne. Senere funn tyder imidlertid på at brenningene begrenset seg til bygninger og bosteder knyttet til eliten. Slumstrøkene og fattigstrøkene var så å si urørt. Dermed har man nå hevdet at det dreide seg om et internt opprør. Tilhengere av invasjonsteorien peker derimot på at det er funnet murmalerier i en rivaliserende by Cacaxtla, med Teotihuacáns skrifttegn over bildet av en brennende pyramide. Antall innbyggere gikk i alle fall ned fra 500-tallet av.
Kunnskapen om de enorme ruinene ble imidlertid aldri glemt. For aztekerne, som var til stede i Mexicodalen fra 1300-tallet, var Teotihuacán et pilegrimsmål, knyttet til myten om Tollan, stedet hvor sola ble skapt.
Mindre arkeologiske utgravninger fant sted på 1800-tallet, og i 1905 begynte et omfattende prosjekt for utgravnin og restaurering under arkeologen Leopoldo Batres. Solpyramiden ble gravd ut og restaurert til 100-årsjubileet for Mexicos uavhengighet i 1910.
