Notre-Dame de Reims (fransk for Vår frue av Reims) er den romersk-katolske katedralen i Reims, bygget i gotisk stil. Den er en av Frankrikes største katedraler, og er særlig kjent for sin rikt utsmykkede fasade. Katedralen var inntil 1825 kroningskirke, hvor Frankrikes konger ble kronet. Som katedral er den idag setet til erkebiskopen av Reims.
Kirken er bygget på samme sted som en eldre kirke, ødelagt av brann i 1211. Denne ble i sin tur bygd på samme sted som basilikaen hvor Klodvig I ble døpt av Sankt Remigius, biskop av Reims, i året 496. Den første basilikaen var reist på samme sted som byens romerske bad.
Kirkebygget ble for det meste utført på 1200-tallet, men ikke uten stridigheter og pengemangel. Den siste delen av taket kom ikke på plass før i 1299, da kongen innførte en særskatt for å finansiere byggingen. Vestfronten ble fullført på 1300-tallet; med tanke på kirkens enhetlige uttrykk må denne byggefasen også vært gjort med utgangspunkt i planer fra den første anleggsperioden.
Navnene på katedralens fire arkitekter eller byggeledere er kjent fra en labyrint i kirkegulvet: Jean d’Orbais, Jean le Loup, Gaucher de Reims og Bernard de Soissons. Labyrinten ble ødelagt i 1779, men er kjent fra eldre tegninger. Navngivningen tolkes som et tegn på at arkitektenes status var økende.
En restaurering ble påbegynt i 1875. I 1991 ble katedralen oppført på UNESCOs verdensarvliste.
Hver av tårnene er 81 m høye, men var opprinnelig planlagt å bli 120 m høye. Kirkeskipet har en innvendig lengde på 138,75 m, og en største indre høyde på 38 m.
Hver av de tre inngangene på vestfronten er viet til en helgen. Midtinngangen er viet til jomfru Maria, siden det er hennes navnekirke. Over midtinngangen er et rosevindu innebygget i en egen portal. Vestfronten viser ellers skulpturer av konger som er kronet her. Sideskipene har egne skulpturfronter. På nordsiden kirkens biskoper, dommens dag og Kristus. På Sørfronten apostler og profeter.
Kirkens historiske gjenstander omfatter en billedvev fra 1500-tallet som viser Marias liv, dette er nå utstilt i Tau-palasset, den tidligere bispeboligen. Den «Sainte Ampoule» som ble brukt ved kroningene ble knust i 1793 av revolusjonsregimet. I forbindelse med kroningen i 1825 ble fragmenter fra denne samlet og montert på en ny; som nå også befinner seg i Tau-palasset.
