Mljet (latin Melita, italiensk Meleda) er en øy i Adriaterhavet Den lligger i regionen Dalmatia i Kroatia, og er den sørligste og østligste av de større øyene i Adriaterhavet. Administrativt tilhører øya fylket Dubrovnik-Neretva. Ved folketellingen i 2001 hadde øya 1 111 innbyggere.
Mljet ligger sør for Pelješac-halvøya, og mellom disse ligger Mljetsundet. Øya har vulkansk opphav med mange kløfter og juv. Polače (it. Palazzo) er den største havnen på øya, og ligger i nord der turistfergene fra fastlandet legger til. Det er ett hotell på øya, i den nordvestlege delen. I nordvest ligger det også en liten innsjø med en liten øy. Den har vært nasjonalpark siden 1960.
I antikken var øya på gresk kjent som Melita, som betyr «honning». Dette navnet utviklet seg til det slaviske navnet Mljet.
Mljet er nevnt rundt 950 av den østromerske keiseren Konstantin VII Porphyrogennetos i hans verk De Administrando Imperio («Om å styre et imperium») som en av øyene til den serbiske stammen Pagania. Konstantin var også den første som identifiserte Mljet med øya Melita hvor Apostelen Paulus strandet.
Benediktinerne fra Pulsano i Puglia ble lensherrer over øya i 1151, etter at de kom fra Monte Gargano i Italia. De kom på land ved Sutmiholjska-vika og den serbiske prinsen Desa fra Huset Vojislavljević ga dem innsjøen på øya, og fikk bygget en kirke og et kloster på øya i innsjøen viet til jomfru Maria. Pave Innocens III skrev et dokument som konsekrerte kirken i 1198.
Øya ble en del av Serbia under Stefan Nemanja i 1166–1168. I 1222 gav den serbiske kongen Stefan Prvovenčani av Nemanjić bort landområdene med kloster og kirker på Korčula til Benediktinerordenen på Mljet. Den serbiske keiseren Stefan Uroš V ga øya til Balša I i 1357. Benediktinerne sa fra seg herredømmet over øya i 1345, og holdt bare på en tredjedel av øya. Den ble så annektert av Republikken Dubrovnik i 1410.
I 1809, under Napoleons styre, ble klosteret på Mljet forlatt. Da Østerrike-Ungarn tok over øya ble skogbrukskontoret plassert i klosterbygningen. Mellom verdenskrigene var bygningen eid av Dubrovnik bispedømme. I 1960 ble bygningen et hotell, og i 1998 igjen gitt tilbake til bispedømmet.
Munkene på øya grov ut en kanal mot sørkysten fra innsjøen, slik at den ble saltvannsholdig.
I middelalderen ble det innført mungoer på øya for å redusere tallet på slanger (som visstnok var en stor plage). Mungoene tok knekken på slangene, men samtidig tok de livet av fuglelivet på øya, og særlig eggene. I dag er det fremdeles lite fugler på øya.
Over 72 % av øya er skog. Bergarten på øya er stort sett kalkstein og dolomitt. Enkelte senkinger på øya ligger under havnivå, og blir kalt blatine («gjørmesjøer») eller slatine («saltsjøer»). Disse ble fylt med vann når det regner.
Øya har middelhavsklima med en middeltemperatur på 9 ºC i januar og 24 ºC i juli.
