Greenwich Foot Tunnel er en gangtunnel under Themsen mellom Cutty Sark Gardens på Greenwich i sør og Island Gardens på Isle of Dogs i nord i det østlige London. Tunnelen åpnet i 1902, og ble bygget for å lette adkomsten for arbeidere bosatt på sørsiden til arbeidsplassene på Isle of Dogs. Royal Borough of Greenwich har ansvaret for driften av tunnelen, på vegne av London Borough of Tower Hamlets. Nærmeste Docklands Light Railway-stasjon er Island Gardens i nord og Cutty Sark i sør. Tunnelen er åpen hele døgnet. Den brukes av om lag 1 200 000 mennesker hvert år, hvorav syklister utgjør halvparten.
I 1896 begynte London City Council (LCC) å vurdere spørsmålet om flere elvekryssinger i Øst-London. Arbeiderklassepolitikeren Will Crooks, leder av brokomiteen i LCC, var sentral i prosessen. Han argumenterte for en gangtunnel under Themsen slik at dokkarbeiderne som bodde på sørsiden enkelt kunne komme seg til arbeid på nordsiden. Et av forslagene som ble diskutert var en gangtunnel mellom Greenwich og Isle of Dogs som skulle erstatte en privateid ferjetjeneste. Den eksisterende ferjetjenesten var svært upålitelig, og en tunnel ble vurdert å være til stor nytte for befolkningen på begge sider av Themsen. I juni 1896 godkjente LCC planene til Alexander Binnie (deres egen ingeniør) om en støpejernstunnel mellom Island Gardens og Greenwich. Parlamentet ga grønt lyst, og i februar 1899 ble et anbud på bygging fra J. Cochrane & Son på 109 500 pund akseptert. Arbeidene startet samme år, på nordsiden av Themsen. Innledningsvis gikk arbeidet sakte på grunn av forsinkete maskiner og materialer. Men fra mai 1900 gikk arbeidet raskt, hovedsakelig på grunn av de gunstige grunnforholdene (leire og sand) og på grunn av tidligere erfaring med tunnelarbeid. Tunnelen ble åpnet 4. august 1902. Planer om en formell åpningsseremoni ble forlatt, siden arbeidene med lys og heis ikke var fullført. Den totale kostnaden for å bygge tunnelen var 179 705 pund, inkludert 58 000 pund til kjøp av grunn og kompensasjon til ferjeselskapet. Heiser ble installert i 1904. I februar 1905 ble tunnelen brukt av 9 000 personer ukentlig.
Tunnelen er 371 meter lang, og er bygget av ringer laget av støpejern. Boltene som holder ringene sammen ble brukt sammen med skiver (pakninger) av bly for å sikre en helt tett skjøt. Et 30 cm lag med sement ble så lagt utenpå støpejernsringene. På sementen ble det lagt 200 000 hvite, glaserte fliser. Gulvet er belagt med steinheller. Under gulvet finnes det plass til rør. Den ytre diameteren er 3,9 meter. Under et bombeangrep i september 1940 ble en del av støpejernringene i nordenden skadet, og disse ble reparert med et nytt sett av støpejernringer. Det reparerte området har en noe mindre innvendig diameter enn resten av tunnelen. I hver ende av tunnelen er det et rundt hus med kuppeltak som fungerer som inngangsparti. Begge inngangspartiene er fredet. De opprinnelige heisene ble skiftet ut i 1994. Disse ble i sin tur skiftet ut med nåværende heiser i 2010.
I 2009 ble det igangsatt oppussingsarbeider. Prosjektet var et samarbeid mellom Departement of Transport og daværende London Borough of Greenwich. I april 2011 var arbeidene langt fra ferdige, slik de skulle ha vært. På grunn av gjenåpningen av Cutty Sark og sommer-OL i London fortsatte arbeidene. Greater London Authority overtok ansvaret for oppussingsarbeidene. Forsinkelsene ble møtt med kritikk fra London Assembly.
Høsten 2011 beklaget bydelsmyndighetene i Royal Borough of Greenwich at arbeidet med å pusse opp tunnelen var blitt forsinket. Arbeidet var opprinnelig planlagt å være ferdig våren samme år. Etter å ha vært stengt i to år ble tunnelen gjenåpnet i april 2012. Kort tid etter innrømmet Royal Borough of Greenwich at arbeidene fremdeles ikke var ferdig. I august 2012 ble tunnelen midlertidig stengt på grunn av en uvanlig lukt. I oktober 2013 meldte ansvarlig bydel at det var valgt en ny entreprenør for oppussingsarbeidene, og at arbeidene nå gikk inn i sin avsluttende fase. Ingen avsluttende dato ble oppgitt, kun at arbeidene skulle fullføres så snart som mulig.
