De stående steiner ved Stenness danner et imponerende neolittisk monument på på øya Mainland i Orknøyene i Skottland. De står på en forhøyning på sørsiden av elven som går sammen i sørenden av innsjøen Loch of Stenness (opprinnelig Steinnesvatn) og innsjøen Loch of Harray (opprinnelig Heraðvatn). Navnet, uttalt på engelsk som «stane-is», er avledet fra norrønt og betyr steinnes, et nes av stein. Elven er nå brulagt, men ble tidligere krysset ved overgang av steiner. Ring of Brodgar ligger omtrent 1,2 km unna mot nordvest, over elven og i nærheten av enden av landtangen som dannes mellom de to innsjøene. Maeshowe (eller Maes Howe) er en innkapslet gravrøys (cairn) som ligger omtrent 1,2 km øst for De stående steiner ved Stenness og flere andre neolittiske monumenter ligger også i grannelaget, noe som gir hentydninger om at dette området hadde en bestemt betydning i steinalderen.
Steinene er tynne plater, anslagsvis 0,30 cm tykke. Fire er opp til 5 meter høye og var opprinnelig deler av en elliptisk formet steinsirkel bestående av 12 steiner, omtrent 32 meter i diameter på en forhøyet plattform som er 44 meter i diameter, omgitt av en grøft. Grøften er skåret inn i fjellet ved så mye som 2 meter dyp og er 7 meter vid, omgitt av en jordvoll men en enkelt inngang på nordsiden. Inngangen går mot en neolittisk bosetning som har blitt utgravd tilstøtende til innsjøen. Vaktsteinene (Watch Stones) som står på utsiden av sirkelen til nordvest er 5,6 meter høye. Andre og mindre steiner omfatter en kvadratisk steinsetting i sentrum av sirkelplattformen hvor det er blitt funnet kremerte bein, trekull og keramikk. Det er også funnet beinrester fra dyr i grøften eller vollgraven. Steintøyet forbinder monumentet med Skara Brae og Maeshowe, og stedet er antatt datert til rundt 3000 f.Kr.
.]] Selv på 1700-tallet skal stedet ha blitt assosiert med tradisjoner og ritualer, da knyttet til norrøne guder. De stående steiner ved Stenness ble besøkt av Walter Scott i 1811. Oldtidshistorikere dokumenterte steinene og nedtegnet lokale tradisjoner og trosforestillinger om dem. En stein var kjent som «Odins stein» og var gjennomhullet av et sirkelformet hull i den nedre del av steinen. Dette ble benyttet av lokale kjærlighetspar for å inngikk pakt ved å holde hender gjennom hullet. Stedet ble også assosiert av andre seremonier og det ble trodd at stedet hadde særskilte og magiske krefter .
I desember 1814 besluttet viss kaptein W. Mackay, nyinnflyttet til Orknøyene og som eide dyrkbar mark i nærheten av steinene, å fjerne dem i henhold til grunnen at lokalbefolkningen passerte og forstyrret hans eiendom når de beskuet steinene. Ignorant av fortidsverdier begynte han i desember 1814 å knuse Odinsteinen, men dette førte til protester og han ble stoppet, skjønt ikke før etter at han hadde ødelagt en stein og veltet en annen.
Den sistnevnte steinen ble reist opp på nytt i 1906 sammen med en del unøyaktig rekonstruksjon av sirkelens indre. Imidlertid har en del av steinene overlevd til fortsatt å skape en mektig atmosfære som gir et inntrykk av en fjern fortid .
