Cluny-klosteret (eller Cluni, eller Clugny) er et benediktinerkloster i den franske byen Cluny i departementet Saône-et-Loire. Det ble grunnlagt i 910 av Vilhelm I av Aquitaine som installerte abbed Berno og la klosteret direkte under pave Sergius IIIs kontroll. Klosteret og dets konstellasjoner av underavdelinger ble snart et eksempel på den form religiøs liv som ble hjertet til 1000-tallets kristne fromhet. Byen Cluny i Bourgogne i østsentrale delen av Frankrike, i nærheten av Mâcon, vokste fram rundt det tidligere klosteret, og lå i et skogkledt jaktområde.
Benediktinerordenen var en nøkkelstein for stabiliteten i de europeiske samfunn på 1000-tallet, og delvis takket være en strengere tilslutning til den reformert benediktinerregelen ble Cluny en anerkjent leder av den vestlige klosterbevegelse fra slutten av 900-tallet. En rekke meget kompetente abbeder fra Cluny ble statsmann i Europa. Klosteret i Cluny ble i seg selv det største, meste ansette og det som fikk de største donasjoner i Europa. Høydepunktet for Cluny-klosterets innflytelse var fra andre halvdel av 900-tallet og fram til tidlig på 1100-tallet. Klosteret ble plyndret og hovedsakelig ødelagt i løpet av 1790 under den franske revolusjon og kun en liten del av det som var opprinnelige er tilbake.
Hotel de Cluny i Paris er datert tilbake til rundt 1334 og var tidligere byhuset for abbedene fra Cluny. Det ble omgjort til et offentlig museum i 1833, men bortsett fra navnet har det nå ingenting igjen som opprinnelig var tilknyttet klosteret.
Vilhelm I av Aquitaine, den fromme hertug av Aquitaine og greve av Auvergne (fransk Guillaume le Pieux) grunnla benediktinerklosteret Cluny, moderhuset for menigheten i Cluny i beskjeden skala i 910. Han donerte også sitt jaktområde i skogene i Burgund og ga klosteret det bemerkelsesverdige privilegium ved at klosteret var fritatt fra alle framtidige forpliktelse til ham og hans familie, med unntak av bønnetjenester. Samtidige patroner beholdt normalt en eierinteresse og forventet å kunne installere sine slektninger som abbeder. Vilhelm synes å ha gjort denne ordningen med Berno, den første abbeden, for å frigjøre klosteret fra slike sekulære vanskeligheter, og således ga opphavet til de cluniatiske reformer. De første kvinnelige medlemmene av ordenen kom i løpet av 1000-tallet.
Klosteret i Cluny skilte seg på tre måter fra andre benediktinerhus: i dens organisasjonsstruktur, i dens forbud mot å eie jord i føydaltjeneste, og dens utførelse av liturgien som hovedvirksomheten. Mens de fleste benediktinerklostre beholdt sin selvstendighet og var kun uformelt tilknyttet hverandre skapte Cluny en stor forbundsorden hvor administratorene i enkelte hus tjenestegjorde som stedfortredere for abbeden i Cluny og svarte til ham. De underlagte husene som var direkte underlagt abbed av Clunys overoppsyn, ordenens autokrat, ble kalt for priorat og ikke abbedi. Priorene, eller overhodene av prioratene, møttes ved Cluny en gang i året for å avgjøre administrative saker og for å gi rapport. Mange andre benediktinerhus, selv tidligere grunnleggelser, kom til å se på Cluny som deres rettesnor. Da pave Benedict VIII i 1016 ga forordningen at Clunys privilegier også omfattet de underliggende husene var det ytterligere en drivkraft for andre benediktinersamfunn om å komme seg inn under ordenen i Cluny.
Delvis grunnet at ordenes velstand i nonneklostrene ikke ble sett på som kostnadseffektiv kan også være grunnen til ordenens åpenbare manglende interesse i å grunnlegge ny klostre for kvinner.
Clunys skikker er også representert i et skifte fra benediktinerklostrenes som selvbærende jordbruksenheter, tilsvarende til de samtidige villaer som overlevde i de mer romaniserte områdene av Europa og til landgods som i de mer føydale områdene, hvor hver hvert medlem gjorde fysisk arbeid i tillegg til å utføre bønnetjenester. Den hellige Benedict av Aniane, «den andre Benedict», hadde anerkjent at svartmunkene ikke lenger virkelig brødfødde seg selv utelukkende ved deres fysiske arbeid. I de klosterinstitusjoner som han hadde tegnet opp i 817 for å styre alle klostre i Frankrike på henstilling av kong Ludvig den fromme. Clunys avtale om å tilby evigvarende bønnetjeneste (laus perennis, bokstavelig «vedvarende ros») betydde at spesialiseringen av roller hadde utviklet seg lengre i Cluny.
Cluny ble kanskje det rikeste klosterhus i vesten, noe som gjorde det mulig å leie bestyrere og arbeidsfolk istedenfor at brødrene selv gjorde noe arbeid. En slik velstand gjorde det mulig for munkene å tilbringe det meste av deres tid med bortimot konstant bønnetjeneste og således å opphøye deres posisjon til en profesjon. Til tross for deres løfter om fattigdom var klosteret i Cluny i stand til ha store kandelaber av rent sølv og begre av gull dekorert med kostbare edelsteiner for bruk ved alteret. Isteden for kjøttsuppe og grøt som var den tradisjonelle klostermaten spiste munkene ved Cluny svært godt, stekt kylling (luksus i Frankrike den gang) og vin fra deres vingårder og ost som deres ansatte produserte. Munkene hadde de fineste lerretsklær og kostbare messedrakter gjort av silke ved messen. Mange av de gjenstander framviste Cluncy-klosterets velstand er i dag utstilt i Musée Cluny i Paris.
Alle de engelske Cluny-ordenens hus som var større enn celler var kjent som priory, noe som symboliserte deres underordnet funksjon til Cluny. På begynnelsen av 1000-tallet spredte Clunys innflytelse seg til De britiske øyer. Ved at overhodet for deres orden var abbeden i Cluny var alle de britiske bestyrerne forpliktet til å krysset kanalen til Frankrike og reise til Cluny for å konsultere eller for selv å bli konsultert om ikke abbeden selv kom til England, noe han gjorde fem ganger på 1200-tallet og kun to ganger på 1300-tallet. Et kloster innenfor denne ordenen var nonneklosteret Delapré Abbey og klosteret i St Andrews Abbey i Northampton, klosteret St Pancras Priory i Lewes (hvor klosterforstander vanligvis hadde posisjonen som generalvikar for abbed av Cluny for England og Skottland); Pontefract Priory; og tre hus i Skottland, blant annet klosteret Paisley Abbey; og i 1056 ble det første nonneklosteret grunnlagt ved Marcigny og etter dette fulgte andre klostermedlemmer. Ordenens nonner var alltid i overlegent mindretall enn deres mannlige munker.
For Cluny var hovedkunsten liturgien i seg selv, omfattende og vakker i inspirerende omgivelser, som reflekterte den nye dypfølte bølgen av fromhet på 1000-tallet; klosterforbønn var uunnværlig for å oppnå en tilstand av nåde, og verdslige herskere konkurrerte om å bli husket i Clunys endeløse bønner, var til inspirasjon for de kunstnerlige begavelsene landet over og de som begunstiget kunsten.
Det raskt voksende samfunnet ved Cluny krevde bygninger i en stor skala. Eksemplene satt ved Clucy påvirket dyptgående arkitekturen i Vest-Europa fra 900-tallet til begynnelsen av 1200-tallet. De tre påfølgende kirkene, konvensjonelt kalt for Cluny I, II og III reiste klosteret den største bygningen i Europa før Peterskirken ble reist i Roma på 1500-tallet. Konstruksjonen av Cluny II, ca. 955-981, begynte etter de destruktive ungarske herjingene i 953 og som førte til at de burgundiske kirkene ble hovedsakelig bygd i stein.
Bygningskampanjene ble finansiert av de årlige folketellingene etablert av Ferdinand I av León, hersker av et forent Castilla og León, en gang mellom årene 1053 og 1065. Det ble reetablert av Alfonso VI i 1077 og bekreftet i 1090. Summen var fastsatt til 1000 golden aurei av Ferdinand og ble doblet av Alfonso VI i 1090. For Cluny var totalsummen ganske enkelt den største livrente som klosterordenen noen gang mottok fra en konge eller lekmann og ble aldri forbigått siden. Henrik I av Englands årlige tilskudd på 100 merker sølv (ikke gull) fra 1131 ser smålig ut i sammenligning. Folketellingen tillot abbed Hugo (død 1109) å bygge den enorme tredje klosterkirken. Da betalingen i muslimske gullmynter utpresset av León-Castile senere forsvant var det en betydelig faktor til den finanskrise som forkrøplet Cluny og de øvrige Cluny-klostrene i løpet tiden til abbed Pons (1109 – 1125) og abbed Pierre le Vénérable (Peter den ærverdige, 1122 – 1156). Importen av gull til Cluny fra nyrike spanjoler trakk Spania for første gang inn i den større europeiske virkefelt.
Biblioteket ved Cluny var sannsynligvis et av de rikeste og viktigste i Frankrike og i Europa. Det var et lagerhus med et stort antall meget verdifulle manuskripter. Herjingen av klosteret av hugenotter i 1562 førte til at mange disse ble ødelagt eller forsvant. Av de som ble igjen ble en del brent i 1790 av opprørsk mobb. Andre ble lagret unna i Clunys byhall.
Mange av disse manuskriptene sammen med andre som havnet på private hender har blitt gjenfunnet og reddet av de franske myndigheter og er nå blitt tatt vare på i det franske nasjonalbibliotek, Bibliotheque Nationale i Paris. Ved British Museum i London er det også rundt seksti manuskripter og dokumenter som har sin opprinnelse fra Cluny-klosteret.
I det fragmenterte og lokalbaserte Europa på 900- og 1000-tallet strakte Clunys nettverk dens reformasjonsinnflytelse vidt. Fri for forstyrrelse fra lekmenn og kirke, ansvarlig kun for paven, som da var i en svek og kaotisk tilstand med rivaliserende paver som ble støttet av konkurrerende adelsmenn ble ånden fra Cluny følt som revitaliserende for den normanniske kirke, reorganiserte de kongelige franske klostre i Fleury og inspirerte Dunstan, erkebiskopen av Canterbury, selv om det var noen engelske klostre tilknyttet ordenen før Lewes, grunnlagt av den normanniske jarlen av Warren i Lewes en gang rundt 1077. De best bevarte husene i England er klostrene Castle Acre Priory i Norfolk, og ved Wenlock i Shropshire.
Fram til regimet til Henrik VI var alle klosterhus tilknyttet Cluny franske, styrt av franske priorer og kontrollert direkte fra Cluny. Henrik sørget for at de engelske husene ble uavhengige klostre og det skjedde som en politisk handling, en markering av Englands nasjonale bevissthet.
De første etableringene til Cluny-ordenen tilbød flyktninger asyl fra en kaotisk verden, men ved slutten av 1000-tallet hadde ordenens fromhet gjennomtrengt samfunnet. Det er i denne perioden hvor kristningen av det sentrale Europa nådde sin endelige utstrekning.
Priorer fra god familie og med god utdannelse arbeidet ivrig med de lokale patroner, kongelige og adelige, hadde ansvarlige posisjoner i deres råd og kansellier og ble ofte utnevnt til biskoper. Cluny spredde skikken med ærbødighet for kongen som patron og som beskytter av kirken, og resultatet var at 1000-tallets konger gjennomgikk en åndelig holdningsendring. I England ble den engelske kongen Edvard Bekjenneren senere helgenerklært. I Tyskland skjedde gjennomføringen av idealene fra Cluny i forståelse med Henrik III av Det tysk-romerske rike som hadde giftet seg med en datter av hertugen av Aquitaine. Henrik var fylt med en sans for sin sakramentale rolle som en utsending av Kristus i en verdslig sfære som ga ham en åndelig og intellektuell basis for hans kontroll over den tyske kirke, noe som kulminerte i at en slektning av ham ble pave, pave Leo IX.
Den ny fromhet hos de verdslige lederne gjorde det mulig å gjennomføre bevegelsen Guds våpenstillstand for å temme aristokratisk voldsutøvelse.
Innenfor sin orden var abbeden av Cluny fri til sende en hvilken som helst munk til et hvilket som helst kloster og skapte en flytende struktur rundt en sentral autoritet som ble et vesenstrekk hos de kongelige kanselliene i England og i Frankrike, og av byråkratiet til de store uavhengige hertugene som eksempelvis Burgund. Clunys meget sentraliserte hierarki var også en naturlig treningsskole for katolske prelater: fire munker fra Cluny ble paver: Gregor VII, Urban II, Paschalis II og Urban V.
Cluny ble ledet av en velordnet etterfølgelse av dyktige og velutdannede abbeder som kom fra de høyeste aristokratiske sirkler, tre av dem ble helgenerklært: Den hellige Odo av Cluny, den andre abbed (død 942); Hugo av Cluny, den sjette abbed (død 1109) og Odilo av Cluny, den femte abbed (død 1049). Sistnevnte forsatte arbeidet med å reformere andre klostre, men oppmuntret også en tettere kontroll til de løsere husene til å knytte til abbeden av Cluny.
Cluny var ikke kjent for dets strenghet eller askese, men abbedene ved Cluny støttet pavedømmets styrking og reformene til pave Gregor VII, som var en av deres egne, og Cluny-klostrene identifiserte seg nært med pavedømmet, – rik, ærverdig og verdslig. Tidlig på 1100-tallet mistet ordenen drivende kraft under svak ledelse. Det ble påfølgende styrket under abbed Peter den ærverdige (død 1156) som strammet opp slakke og løse priorer og fremmet en strammere disiplin. Cluny nådde sin siste maktperiode og innflytelse under abbed Peter da dets munker ble biskoper, legater og kardinaler over hele Frankrike og Det tysk-romerske riket. På den tiden da Peter døde hadde nyere og mer spartanske ordener som cistercienserordenen ført til en ny bølge av kirkelige reformer. Utenfor klosterstrukturene førte engelsk og fransk nasjonalisme til en atmosfære som ikke lenger var gunstig for selvstendige klostre styrt fra et overhode i hertugdømmet Burgund. Det pavelige skisma fra 1378 til 1409 førte til ytterligere delt lojalitet: Frankrike anerkjente en pave i Avignon og England en i Roma, og forstyrret forholdene mellom Cluny og dets tilknyttede hus. Under disse belastningene og slitasjen ble en del engelske hus, som klosteret Lenton Priory i Nottingham, nøytralisert (Lenton i 1392) og ikke lenger ansett som fremmede klostre, noe som svekket Cluny-strukturen.
På tiden av den franske revolusjon var engstelige klostre så gjennomført identifisert med Ancien Régime (det gamle regimet) at også Cluny ble undertrykket i Frankrike i 1790. Klostret ble bortimot helt ødelagt i 1810. Det ble senere solgt og benyttet som steinbrudd fram til 1823. I dag er det lite annet enn det ene av de opprinnelig 8 tårnene som gjenstår av hele klosteret.
Moderne utgravninger og undersøkelser av klosteret begynte i 1927 under ledelse av Kenneth John Conant, en amerikansk arkitektonisk historiker fra Harvard University, og fortsatte med ujevne avbrudd fram til 1950.
Fra 1100-tallet begynte Clunys betydelige finansielle problemer, hovedsakelig på grunn av byggingen av det tredje kloster. Veldedighet gitt til de fattige økte utgiftene. Klosterets innflytelse ble gradvis svekket mens andre religiøse klosterordener hadde framgang, først cistercienserordenen og deretter tiggermunkene på 1200-tallet. Svak ledelse av eiendommene og uvillighet til å la datterselskap betale årlige skatt bidro også til å minske Clunys inntekter.
Cluny skaffet seg lån og endte opp med å havne i gjeld til sine kreditorer som var handlende av Cluny eller jøder i Mâcon. Konfliktene med prioriene økte og pavens autoritet ble tyngre. Fram til 1300-tallet var det pavene som utnevnte abbedene. Krisene ved middelalderens slutt og religionskrigene på 1300-tallet svekket klosteret ytterligere. Munkene levde i luksus og det var ikke mer enn rundt 60 munker igjen på midten av 1400-tallet. Med overenskomsten i Bologna i 1516, overvåket av Antoine du Prat, fikk den franske kongen myndigheten til å utpeke abbeden ved Cluny.
Årene under og etter den franske revolusjon var fatale for alle klosterbygningene og dens kirke. I 1793 ble klosterets arkiver brent og kirken herjet av plyndringer. Klosterets jordeiendommer ble solgt i 1798 for 2 140 000 francs. Inntil 1813 ble klosterets bygninger benyttet som steinbrudd for å bygge hus i byen.
I dag er det eneste som er gjenværende av bygningene de som ble reist under den gamle tid, foruten en mindre del av Cluny III. Det representerer mindre en 10 prosent av overflaten av Cluny III som en gang var den største kirken i kristenheten inntil Peterkirken i Roma kom fem århundrer senere. Klosteret i Cluny har siden 1901 dannet et senter for École nationale supérieure d'arts et métiers, forkortet til Gadzarts av studentene, en utdannelsesinstitusjon for teknologi og ingeniørkunst.
