Aachenkatedralen (iblant kalt Kaiserdom på tysk) er den eldste katedralen i Tyskland. Karl den store fikk påbegynt byggearbeidet av palasskapellet år 786, og da han døde i år 814 ble han begravd her. Etterlevningene finnes fremdeles bevart her.
Katedralen har fått sitt nåværende utseende gjennom mer enn ett årtusen med bygging. Kjernen i katedralen er palasskapellet; som er svært liten i forhold til senere tillegg. På tidspunktet for oppførelsen var kapellet den største statlige bygningen nord for alpene. Arkitekturen har innslag av klassiske, bysantinske og tysk-franske element. Under en periode på nesten 600 år, 936 till 1531, var katedralen kroningskirke for 30 konger i det Tysk-romerske riket.
For å klare å ta seg av den enorme tilstrømmingen av pilegrimer under den gotiske perioden bygdes en stor korhall, et todelt Capella vitrea (glasskapell) som ble innvidd på 600-årsdagen for Karl den Stores død.
Siden den gang har den fantastiske arkitekturen i «glasshuset» blitt beundret og i 1978 ble katedralen med glasskapellet et av de tolv første objektene på UNESCOs Verdensarvliste.
I katedralen vises sakrale mesterverk av sen klassisistisk, karolingisk, ottoniansk og staufiansk stil, og blant disse finner vi noen unike som "Lothairs kors", "Bysten av Karl den store" og "Persephone sarcohagus".
I år 1000, åpnet Otto III Karl den stores grav. Det sies at kroppen ble funnet i oppsiktsvekkende god stand , sittende på marmortronen, kledd i sin keiserlige drakt, med kronen på hodet, evangeliet liggende åpen i fanget og septer i hånden. Et stort maleri der Otto og andre adelige betrakter den døde keiseren ble malt på veggen i det store rommet i rådhuset.
I 1165 ble grav også åpnet. Denne gang av det keiser Fredrik I Barbarossa som åpnet graven for å plassere levningene i en skulpturert sarkofag av Parisisk marmor, som sies å ha vært den samme somAugustus Caesar ble begravd i. Levningene fikk ligge i sarkofagen fram til år 1215 da Fredrik II fikk dem lagt i en eske av gull og sølv.