Struves meridianbue var astronomen Friedrich Georg Wilhelm von Struves prosjekt for å nøyaktig bestemme jordens form og størrelse. Christopher Hansteen (Norge) og Nils Haqvin Selander (Sverige) bisto Struve fra 1845 til avslutningen i 1855. Arbeidet besto i å måle vinkler i et stort antall målepunkter (trigonometriske punkter), etablere 10 basiser for å få inn skala og beregne posisjoner i 13 målepunkter ved astronomiske observasjoner mot stjerner.
Målingene pågikk over 40 år, var et viktig vitenskapelig arbeid og 34 av de opprinnelige målepunktene er i dag på UNESCOs verdensarvliste.
(1793-1864)]] Oppmålingen omfattet trianguleringspunkter på 265 steder i to land, Sverige-Norge og Russland (i dag ti land). Arbeidet startet i 1816 og ble ferdig 40 år senere, i 1855. Punktene ligger langs en 282 mil lang bue som strekker seg fra Fuglenes i Norge (70º 40’11 N, 22º30 Ø), over Norrbottens län i Sverige, gjennom Finland, en russisk øy i Finskebukta, ned gjennom Estland, Latvia og Litauen og videre inn i Hviterussland og Moldova for å slutte i Izmail (45º 20 03 N, 30º Ø) ved Svartehavet i Ukraina.
Resultatet ble den første nøyaktige målingen av en stor del av en meridian. Dette gjorde det mulig å regne ut jordens størrelse og var et viktig steg i forskningen om jorden og for konstruksjon av kart. Samarbeidet om Struves meridianbue ble et eksempel på internasjonalt vitenskapelig samarbeid. I dag benyttes GPS for tilsvarende formål (landmåling, kartproduksjon).
Den 15. juli 2005 ble 34 av de opprinnelige målepunktene erklært av UNESCO å tilhøre verdensarven. Alle de nevnte punktene har en eller annen markering; et hull i fjellet, en jernbolt, en stenrøys eller en obelisk.