Babylons hengende hager var et av oldtidens sju underverker, et firkantet hageanlegg båret av søyler. Nebukadnesar II (konge 605—562 f.Kr.) skal ha latt det bygge for sin dronning.
Nebukadnesar II fikk bygget hagene for å behage sin medinske dronning Semiramis som lengtet tilbake til sin barndoms fjellrike høyland. Paradoksalt er alt det vi vet om de hengende hagene skrevet av mennesker som selv aldri så dem, blant annet de greske historikerne Berossus, Diodorus Siculus, Strabo og Philo av Byzantium. Babylonske skrifttavler som var samtidig med Nebukadnesar II, som ble skrevet av mennesker som burde ha sett Hagene, inneholder ikke en eneste referanse til Hagene, men inneholder beskrivelser av palasset, byen Babylon og Babylons Gyldne Murer - strukturer som eksisterte samtidig som Hagene.
beskrivelser av Hagene kommer fra eldgamle greske kilder, inkludert tekstene til Strabo og Philo av Byzantium. Babylons hengende hager beskrives som en avtrappet pyramide som reiste seg mot himmelen terrasse for terrasse. Den hvilte på et kvadratisk fundament med tverrmål på omtrent 480 m. Hver terrasse var støttet opp av skyggefulle søylearkader, og disse støttepillarene var hule og fylt med jord for å gi rom for store trær. Hver terrasseavsats var rikt beplantet med alle slags planter; bregner, blomster og trær. Det skal også ha vært eksotiske dyr i disse hagene. Et kunstig vanningsanlegg bestående av pumper og kanaler forsynte hele strukturen med vann fra Eufrat.
Mange moderne historikere mener derfor at Hagene kan ha vært oppdiktet. Det har blitt fremmet følgende teori: Da Alexander den stores soldater nådde det fruktbare Mesopotamia i år 331 f.Kr (altså over 200 år etter at Hagene angivelig ble bygget) og fikk se den vakre byen Babylon, ble de svært imponert. Da de senere returnerte hjemlandet sitt, var det med fantastiske historier om hva de hadde sett:
Fantasien til poetene og oldtidens historikere som blandet alt dette sammen og dannet forestillingen om Babylons hengende hager.
Ideene om Babylons hengende hager har blitt et forbilde for moderne takhager, og tradisjonen fra oldtiden har levd videre i persisk hagekunst.
